Innledning

AML12-celler, også kjent som AML-12, AML 12 og Alpha Mouse Liver 12, er en veletablert muselevercelle-linje som er mye brukt i biomedisinsk forskning. Wu, Merlino og Fausto etablerte cellelinjen i 1994 fra leveren til en transgen mus som overuttrykte humant transformerende vekstfaktor alfa (TGF-α), et kraftig mitogen for leverceller. [1] I motsetning til primære hepatocytter beholder AML12-celler viktige differensierte funksjoner – blant annet peroksisomuttrykk og strukturer som ligner gallegangene – gjennom mange passasjer uten å bli tumorigeniske. Denne kombinasjonen av stabilitet og bevart hepatocyttfenotype har gjort dem til en foretrukket in vitro-plattform for å undersøke lipidmetabolisme, ikke-alkoholisk fettleversykdom, kjemisk og medikamentindusert leverskade, insulinresistens og hepatocyttapoptose. Deres opprinnelse fra mus muliggjør direkte sammenligning med transgene og knockout-dyremodeller, noe som utvider deres anvendbarhet i ulike forskningssammenhenger innen leversykdommer.

Hovedpunkter

• AML12-celler er differensierte, ikke-tumorogene hepatocytter fra mus, avledet fra TGF-α-transgene mus. [1]
• De beholder hepatocytt-spesifikke trekk som peroksisomer, strukturer som ligner gallekanaler og høye mRNA-nivåer av leverspesifikke serumproteiner, selv om uttrykket av noen av disse avtar ved gjentatte passasjer. [1]
• Denne cellelinjen brukes mye til å modellere ikke-alkoholisk fettleversykdom, medikamentindusert leverskade og forstyrrelser i fettstoffskiftet.
• AML12-celler reagerer på viktige signaler fra leveren, blant annet TGF-β, TNF, insulin og retinsyre.
• Siden de ikke er transformert, egner de seg spesielt godt til å studere fysiologien og toksikologien til normale leverceller.
• De er kompatible med adenoviral transfeksjon, antisense-oligonukleotider og CRISPR-baserte metoder for genredigering.
• Molekylær karakterisering har avdekket en nesten tetraploid, aneuploid karyotype og delvis dedifferensiering, og derfor bør AML12-celler suppleres med primære hepatocytter eller in vivo-modeller for endepunkter som krever fullt utviklet hepatocyttfunksjon. [18]

Hva er AML12?

AML12 ble utvunnet fra hepatocytter fra en 5 måneder gammel hannmus (CD-1-stamme, linje MT42) som var transgen for humant transformerende vekstfaktor alfa under kontroll av den sinkinduserbare metallotionein 1-promotoren. Wu, Merlino og Fausto etablerte linjen i 1994 og karakteriserte den som en spontant immortalisert, ikke-transformert hepatocyttlinje. [1] Cellene har Cellosaurus-tilgangsnummeret CVCL_0140 og er autentisert mot et STR-referanseprofil for mus med 18 markører. Den opprinnelige publikasjonen oppgir en doblingstid på 37 timer (36–48 timer ifølge leverandørens data), og transkriptomdata fra mikroarray-analyser er offentlig tilgjengelige. Den opprinnelige studien resulterte i to cellelinjer, AML12 og AML14, som begge ble opprettholdt i mer enn 1,5 år og gjennom over 80 passasjer. AML12 beholdt sin hepatocyttidentitet og forble ikke-tumorigen gjennom hele forløpet, selv om mRNA-nivåene for noen serumproteiner falt gradvis med passasjene og kunne gjenopprettes ved dyrking i serumfritt medium. AML14 mistet derimot uttrykket av både differensierte markører og transgen-mRNA under langvarig passasjering, og de hepatocytiske egenskapene kunne bare delvis gjenopprettes. [1]

Informasjon om AML12-cellekultur

Fordelene ved AML12-celler

En sentral fordel ved AML12-celler er at de beholder en differensiert hepatocyttfenotype under langvarig dyrking. I motsetning til mange hepatomlinjer inneholder AML12-celler peroksisomer og strukturer som ligner gallegangene, uttrykker høye mRNA-nivåer av leverspesifikke serumproteiner, inkludert albumin, alfa-1-antitrypsin og transferrin, og utskiller albumin. [1] De vokser ikke på myk agar og forblir ikke-tumorogene hos nakne mus, noe som bekrefter at immortaliseringen skjedde uten funksjonell ondartet transformasjon. Denne ikke-transformerte tilstanden er avgjørende for studier som krever fysiologisk relevant grunnleggende atferd, slik som undersøkelser av insulinsignalering, lipidmetabolisme eller hepatotoksisitet. På genomnivå har det imidlertid siden blitt påvist at linjen bærer betydelige kromosomavvik, noe som diskuteres under «Begrensninger». [18]

AML12-celler er svært allsidige når det gjelder genetisk manipulering. De egner seg for overuttrykk av gener ved hjelp av adenovirale vektorer, slik det er påvist i studier av aktivin-underenheter. [2] [3] De muliggjør også stabil, tetracyklinregulert transgenuttrykk, noe som åpner for inducerbare modeller av aktiviteten til hepatitt B-virusets X-protein. [4] I tillegg har man klart å tilføre antisense-oligonukleotider på en effektiv måte, noe som gjør AML12-celler egnet for studier av RNA-målretting, [5] og det er lykkes å fremstille CRISPR/Cas9-baserte knockout-derivater. [21] Siden de stammer fra mus, kan eksperimentelle resultater kryssvalideres direkte mot data fra transgene mus og knockout-mus, noe som styrker koblingen mellom in vitro- og in vivo-forskning.

Fra et praktisk synspunkt reagerer AML12-celler sterkt på et bredt spekter av fysiologiske stimuli. Dokumenterte responser omfatter transkripsjonsaktivering ved hjelp av retinsyre, PPARα-ligander, TGF-β, TNF og modulatorer av insulinveien. [6] [7] Denne breden i signalresponsen gjør serien nyttig på tvers av flere forskningsområder samtidig, noe som reduserer behovet for å bytte plattform mellom ulike eksperimentelle sammenhenger.

Begrensninger ved AML12-celler

Til tross for sin differensierte fenotype er AML12-celler ikke likeverdige med primære hepatocytter i alle funksjonelle henseender. En referansestudie som sammenlignet AML12-, HepG2- og THLE-2-celler med hensyn til insulinsignalering og hepatokin-genuttrykk, viste at insulinfølsomheten til AML12-cellene var nedsatt når cellene ble dyrket i det anbefalte vekstmediet, men ble sammenlignbar med HepG2-celler når det ble brukt et insulinmangelmedium. [8] Nivåene av insulinreseptorproteiner i AML12 var sammenlignbare med nivåene i HepG2, mens AML12 kun viste lave eller ikke-påvisbare transkripsjonsnivåer av flere glukoneogene enzymer og hepatokiner. Forfatterne konkluderte med at HepG2-cellene, når det gjelder glukoneogenese og hepatokinuttrykk, fremsto som mer lik situasjonen in vivo til tross for sin tumorigeniske opprinnelse. Sammensetningen av dyrkningsmediet og forekomsten av viktige signalproteiner bør derfor vurderes nøye når AML12-celler brukes til å modellere insulinresistens.

AML12-cellenes opprinnelse fra mus medfører også iboende artsrelaterte forskjeller i forhold til humane hepatocytter. Stoffskifteveiene for legemidler, håndteringen av lipider og visse betennelsesreaksjoner varierer mellom leverceller fra mus og mennesker. Resultater oppnådd i AML12-celler må derfor vurderes nøye før de ekstrapoleres til menneskelig fysiologi, særlig i sammenheng med legemiddelutvikling der artsspesifikk cytokrom P450-aktivitet kan forvirre funnene.

Den transgene bakgrunnen til kildedyret — overekspresjon av TGF-α — kan i tillegg påvirke de grunnleggende genuttrykkmønstrene og signalveiene for vekstfaktorer. Studier som fokuserer på biologien til medlemmer av TGF-familien, bør ta hensyn til denne sammenhengen når dataene tolkes.

En integrert cytogenetisk og transkriptomisk karakterisering publisert i 2026 avgrenser modellens rammer ytterligere. Flerfarget FISH og flerfarget bånding avdekket en kompleks, nesten tetraploid og svært aneuploid karyotype (81<4n>) med tilbakevendende strukturelle omorganiseringer, inkludert del(X)(A3)×2, en dikentrisk dic(X;17), del(17)(D1)×2 og et avledet kromosom der(3)t(2;3), sammen med flere tilfeller av tilvekst og tap av hele kromosomer; begge Y-kromosomene har gått tapt til tross for at linjen har mannlig opprinnelse. [18] Da de resulterende ubalansene i kopitall ble kartlagt på ortologe humane cytobånd, overlappet 57,5–68 % med forandringer som gjentatte ganger er rapportert ved humant hepatocellulært karsinom. RNA-sekvensering i samme studie bekreftet et tydelig hepatocyt-linjeprogram, men dokumenterte også delvis dedifferensiering: albuminuttrykket var beskjedent, mens urea-syklusen og glukoneogene enzymer som Cps1, Otc, Pck1 og G6pc var lave eller fraværende, og viktige cytokromer som metaboliserer gallesyrer og legemidler, inkludert Cyp7a1 og Cyp3a-familien, var knapt påvisbare, samtidig som det ble observert induksjon av ductulære markører og progenitor-markører. Å være ikke-tumorogen i funksjonell forstand betyr derfor ikke at man er genomisk stabil. For endepunkter som krever moden metabolisme av fremmedstoffer, nitrogenhåndtering eller gallesyresyntese, anbefaler forfatterne å supplere AML12 med primære hepatocytter, organoider eller in vivo-modeller. Studien identifiserte også to beslektede kloner hvis relative andeler kan endre seg med antall passasjer og dyrkingsforhold, noe som underbygger behovet for masterbestander med få passasjer, begrensede passasjevinduer og regelmessig autentisering mot det etablerte STR-referanseprofilen. [18]

Se fullstendige spesifikasjoner og bestill

Anvendelser

Apoptose og signalering av celledød

AML12-celler har blitt mye brukt til å undersøke hepatocyttapoptose utløst av cytokiner og vekstfaktorer. Pierce og kolleger påviste at AML12-celler, i likhet med hepatocytter in vivo, ikke er følsomme for TNF alene, men gjennomgår apoptose når TNF kombineres med en lav dose aktinomycin D. [9] Deres arbeid avslørte at TNF-indusert apoptose i AML12-celler innebærer forstyrrelse av redoks-homeostasen, der tap av NAD(P)H og glutation går forut for mitokondriell skade, frigjøring av cytokrom C og aktivering av kaspaser. Skaden ble i stor grad styrt av cellenes glutationinnhold, og antioksidanten alfa-liponsyre forhindret mitokondriell skade og apoptose fullstendig. Disse funnene etablerte AML12-celler som en håndterbar modell for de oksidative mekanismene som ligger til grunn for TNF-mediert hepatocyttskade.

TGF-β1 er en annen viktig induktor av hepatocyttapoptose som er studert i denne modellen. Liao og kolleger viste at AML12-celler utviser klassiske apoptotiske trekk – kromatinkondensasjon, kjerneoppløsning og DNA-fragmentering – ved behandling med TGF-β1, og at denne prosessen ble fullstendig blokkert av cykloheksimid, noe som tyder på at aktiv proteinsyntese er involvert i celledødsveien. [10] Dooley og kolleger brukte videre primære hepatocyttutvekster og AML12-celler sammen for å karakterisere TGF-β-indusert epitel-til-mesenkym-overgang, og viste at overekspresjon av Smad7 i hepatocytter dempet TGF-β-mediert fibrogenese og beskyttet mot leverskade. [11]

Biologien til aktivin-underenhetene er også blitt karakterisert i AML12-celler. Wada og kolleger fant at overekspresjon av aktivin-βC-underenheten fremmet AML12-celleproliferasjon og overlevelse, mens overekspresjon av βE-underenheten reduserte proliferasjonen og utløste apoptose under betingelser med lavt serum. [2] [3] Samlet understreker disse studiene verdien av AML12-celler for å analysere de konkurrerende signalene som fremmer overlevelse og apoptose, og som styrer hepatocyttens skjebne ved inflammatorisk og fibrotisk leversykdom.

Lipidmetabolisme og PPAR-signalering

PPARα-signalveien er en sentral regulator av lipidmetabolismen i leveren, og AML12-celler har vist seg å være spesielt nyttige for å studere hvordan den moduleres av farmakologiske midler. Clemenz og kolleger brukte AML12-celler til å vise at angiotensin-type-1-reseptorblokkeren telmisartan fungerer som en partiell PPARα-agonist: den induserte PPARα-målgenet acyl-CoA-syntetase, medlem 1 av langkjedet familie (ACSL1) i AML12-celler fra mus og karnitinpalmitoyltransferase 1A (CPT1A) i humane HepG2-celler, noe som gir et molekylært grunnlag for de klinisk observerte triglyseridsenkende effektene. [7] Hos mus med kostholdsindusert fedme økte telmisartan ACSL1- og CPT1A-ekspresjonen i leveren og reduserte triglyseridnivåene i leveren og serumet markant. På samme måte viste Huang og kolleger at fenofibrat, en PPARα-ligand, økte uttrykket av lavdensitetslipoproteinreseptorer i leveren i AML12-celler og gjenopprettet LDL-bindingskapasiteten, med resultater bekreftet in vivo. [12]

Aldosereduktase (AR) har vist seg å være en uventet regulator av PPARα-aktivitet i hepatocytter. Qiu og kolleger demonstrerte i AML12-celler at overekspresjon av AR kraftig undertrykte PPARα-aktiviteten og nedregulerte gener for fettsyreoksidasjon, effekter som ble dempet av den selektive AR-hemmeren zopolrestat. [13] Overekspresjon av AR økte også nivåene av fosforylerte PPARα og ERK1/2, og undertrykkelsen av PPARα-aktiviteten ble reversert ved hemming av ERK1/2 – noe som knytter polyolveien til lipidhomeostasen gjennom kinasavhengige mekanismer. Disse funnene illustrerer hvordan AML12-celler kan avdekke uventet samspill mellom metabolske og signalveier som er relevante for ikke-alkoholisk fettleversykdom og diabetiske leverkomplikasjoner.

Nikotinamid-N-metyltransferase (NNMT) er et annet enzym som er studert i AML12-celler i sammenheng med lipidregulering i leveren. RNAi-mediert nedregulering av Nnmt i AML12-celler forårsaket akkumulering av S-adenosyl-metionin (SAM) og S-adenosyl-homocystein samt en reduksjon i 1-metylnikotinamid (MNAM), ledsaget av nedregulering av lipogene gener som Srebf1 og en målbar reduksjon i totale nøytrale lipider — noe som knytter ett-karbonmetabolismen til lipogenese i leveren. [19] I en separat studie ble endoplasmatisk retikulum-proteinet TXNDC5 identifisert som en interaksjonspartner for PRDX6 og HSPA9 i AML12-celler; TXNDC5-mangel reduserte PRDX6- og HSPA9-proteinnivåene og førte til en signifikant reduksjon i lipidperoksidasjon, redusert glutation og iPLA2-aktivitet. [20] Basert på den samme modellen beskyttet skvalen innlastet i PLGA-nanopartikler AML12-celler mot oksidativt stress og stress i det endoplasmatiske retikulumet på en TXNDC5-avhengig måte, med rask og effektiv cellulær opptak observert ved 30 µM — funn som er relevante for fremtidige terapeutiske strategier for fettleversykdom. [21]

Insulinsignalering og metabolske sykdommer

AML12-celler har blitt brukt som et in vitro-verktøy for å undersøke insulinsignalering og dens patologiske forstyrrelser. Butler og kolleger brukte AML12-celler til å validere en antisense-oligonukleotidstrategi rettet mot PTEN, et lipidfosfatase som negativt regulerer PI3K-signalveien. Transfeksjon av PTEN-antisense-oligonukleotider i AML12-celler reduserte PTEN-mRNA- og proteinnivåene og økte den insulin-stimulerte Akt-fosforyleringen, noe som ga et mekanistisk proof of concept før systemisk administrering hos db/db- og ob/ob-mus normaliserte blodsukkernivåene. [14] Denne studien illustrerte verdien av AML12-celler som en første-trinns screeningplattform for metabolske intervensjoner rettet mot insulinresistens.

Benchmarking-studien av Sefried og kolleger vurderte direkte egnetheten til AML12-celler for forskning på insulinsignalering og hepatokin-genuttrykk. [8] Ved å sammenligne AML12 med HepG2- og THLE-2-celler fant forfatterne at akutt insulinrespons i AML12 var sterkt avhengig av sammensetningen av dyrkningsmediet, og at AML12-celler kun uttrykte lave eller ikke-påvisbare nivåer av flere glukoneogene og hepatokin-transkripter. PPARδ-avhengig genregulering var sammenlignbar mellom AML12 og HepG2, men kun HepG2-celler gjenskapte den cAMP-medierte reguleringen av glukoneogenese i leveren. Forfatterne konkluderte med at HepG2-cellene, for disse spesifikke endepunktene, lignet mer på in vivo-situasjonen til tross for sin tumorigeniske opprinnelse — et sentralt hensyn ved valg av modell for forskning på insulinresistens eller type 2-diabetes.

Tomatin har blitt evaluert for sin evne til å forbedre glukosemetabolismen og mitokondriell respirasjon i høyglukoseinduserte, insulinresistente AML12- og HepG2-celler. [22] Tomatin økte glukoseforbruket i en doseavhengig grad, gjenopprettet uttrykket av glukosetransportøren Glut2 og av glukoneogeneserelaterte gener, aktiverte AMPK-fosforylering og oppregulerte PGC1α, samt forbedret oksygenforbrukshastigheten, ATP-produksjonen og proteiner i det mitokondrielle oksidative fosforyleringskomplekset. Både genetisk og farmakologisk hemming av AMPK opphevet disse fordelene, noe som bekrefter den sentrale rollen til signalveien og posisjonerer AML12-celler som en nyttig plattform for screening av naturlige forbindelser med antidiabetisk potensial. Disse funnene underbygger linjens relevans for studiet av lipidmetabolisme, insulinresistens og mekanismene bak fettlever.

Forskning på leverkreft og viral hepatitt

Den ikke-transformerte tilstanden til AML12-cellene gjør dem til en ideell kontroll- eller stamlinje i forskning på hepatocellulært karsinom (HCC). Lee og kolleger utviklet tetracyklinregulerte derivater av AML12-celler som uttrykker hepatitt B-virus X-protein (pX) for å skape modeller for pX-mediert transformasjon. [4] Ved å sammenligne den differensierte, transformerende sublinjen (3pX-1) med den dedifferensierte, ikke-transformerende sublinjen (4pX-1), definerte forfatterne tydelige endringer i cellesyklusen knyttet til vedvarende aktivering av henholdsvis Ras-Raf-MAPK- og JNK-signalveiene, og demonstrerte dermed hvordan AML12-stamceller kan fungere som et kontrollert utgangspunkt for å analysere onkogen signalering.

Kreftbekjempende midler av planteopprinnelse har også blitt evaluert i hepatocyttkontekster ved bruk av AML12-celler. Choedon og kolleger testet fraksjoner av tørket lateks fra Calotropis procera mot hepatomlinjen Huh-7, den ikke-hepatomlinjen COS-1 og ikke-transformerte AML12-hepatocytter. Metanolekstraktet og fraksjon 8 av dette forårsaket omfattende celledød og DNA-fragmentering i Huh-7- og COS-1-celler, mens AML12-cellene ble skånet; parallelt med dette beskyttet oral administrering av den tørkede lateksen X15-myc-transgene mus fullstendig mot hepatokarsinogenese. [15] Slike selektivitetsanalyser, der AML12-celler brukes som en ikke-malign hepatocyttreferanse, er en vanlig strategi for å identifisere kandidatforbindelser med preferensiell toksisitet mot tumorceller fremfor normalt leverparenkym.

Retinsyre (RA)-signalering, som er involvert i undertrykkelse av HCC, har blitt grundig kartlagt i AML12-celler ved hjelp av cDNA-mikroarray-analyse av 39 000 murine gener. Mamoon og kolleger identifiserte 15 gener som var oppregulert og 3 som var nedregulert minst to ganger etter 3 timers behandling med all-trans RA, med 26 oppregulerte og 48 nedregulerte etter 24 timer. [6] En oppfølgingsstudie av Ventura-Holman og kolleger benyttet mikroarray-analyse av AML12-celler som var stabilt transfektert med v-erbA — et onkoprotein som er kjent for å utøve en dominant-negativ effekt på retinsyresreseptorer — for å identifisere hvilke RA-responsive gener som påvirkes av v-erbA, samt gener regulert av v-erbA på nivået av basal transkripsjon, hvorav flere er involvert i karsinogenese. [16]

Oksidativt stress og iskemi-reperfusjonsskade

Iskemi-reperfusjonsskade (I/R) utgjør en stor klinisk utfordring innen leverkirurgi og -transplantasjon, og AML12-celler har blitt brukt til å modellere de underliggende oksidative mekanismene. Haga og kolleger viste at AML12-celler som ble utsatt for hypoksi/reoksygenering raskt utviklet oksidativt stress, og at mange celler gjennomgikk apoptose. [17] Knockdown av p66-isoformen av ShcA (p66shc) ved hjelp av RNAi reduserte det cellulære oksidative stresset og H/R-indusert apoptose markant og ga resistens mot hydrogenperoksid. Beskyttelsen skyldtes økt fjerning av ROS snarere enn hemming av ROS-dannelse: de antioksidante proteinene MnSOD og Ref-1 og det anti-apoptotiske Bcl-xL ble oppregulert, mens det pro-apoptotiske FLICE ble nedregulert, mens katalaseekspresjonen forble uendret. Disse funnene identifiserte p66shc som et potensielt terapeutisk mål ved I/R-skade i leveren.

Antisense-oligonukleotidteknologi har blitt karakterisert i AML12-celler i sammenheng med Fas-mediert celledød. Thonberg og kolleger sammenlignet seks fosforotioat-oligonukleotider rettet mot Fas-mRNA i AML12-celler, og avslørte at fire reduserte mRNA-nivåene betydelig, og at ett produserte et stabilt 3′-mRNA-spaltningsfragment som kartla den antisense-komplementære sekvensen. [5] Denne studien fremhevet AML12-celler som en egnet modell for å evaluere antisense-effektivitet og for å undersøke mekanismene bak RNase H-mediert RNA-nedbrytning i leverceller.

Omfattende cytogenetisk og transkriptomisk profilering har bekreftet at AML12-celler opprettholder et tydelig hepatocytt-linjeprogram, med robust uttrykk av Hnf4a, Foxa2 og Prox1, HNF4α-proteinet i kjernen, samt fravær av de linjedefinerende markørene for hepatiske stjerneceller, kolangiocytter og Kupffer-celler. [18] Det samme datasettet avdekket imidlertid en uttalt stress- og progenitorassosiert transkripsjonssignatur, inkludert svært høy ekspresjon av Spp1/osteopontin, Ccl2 og Plscr1 sammen med ductulære markører som Krt19, Sox9, Hnf1b og Jag1. Denne skade-tilpassede, progenitorlignende utgangstilstanden gjør AML12 til en praktisk modell for hepatocytt-intrinsisk stress, inflammatorisk signalering og epitelial plastisitet, forutsatt at utgangstilstanden tas i betraktning ved tolkning av resultater i studier av oksidativt stress og toksikologi.

Konklusjon

AML12-celler er fortsatt en av de mest brukte muselevercellemodellene i leverforskning, og tilbyr en unik balanse mellom differensiert levercellefunksjon og langsiktig in vitro-stabilitet. Linjen ble etablert av Wu, Merlino og Fausto i 1994 [1] og har siden da støttet forskning innen ikke-alkoholisk fettleversykdom, medikamentindusert leverskade, lipidmetabolisme, insulinresistens, apoptose, hepatocellulært karsinom og iskemi-reperfusjonsskade. Referansestudien av Sefried og kolleger avgrenset grensene for deres insulinsignaleringskapasitet og viste at HepG2-celler faktisk kan være den mest passende modellen for glukoneogeniske og hepatokin-endepunkter. [8] Nyere cytogenetisk og transkriptomisk profilering har dokumentert et nesten tetraploidt, aneuploidt karyotype og delvis dedifferensiering, noe som taler for komplementær validering i primære hepatocytter, organoider eller in vivo-modeller der fullt moden hepatocyttfunksjon er påkrevd. [18] Når man tar disse forbeholdene i betraktning – enten det gjelder PPARα-farmakologi, modellering av viral hepatitt eller undersøkelse av oksidativt stress – utgjør AML12-celler en pålitelig og godt karakterisert plattform for hypotesedrevet leverbiologi. For å bestille AML12-celler eller få opplysninger om spesifikasjoner, besøk cytion.com.

Viktige publikasjoner

1. Wu JC, Merlino G, Fausto N (1994) Etablering og karakterisering av differensierte, ikke-transformerte hepatocyttcellelinjer avledet fra mus som er transgene for transformerende vekstfaktor alfa. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. PMID: 7904757
2. Wada W, Maeshima A, Zhang YQ (2004) Vurdering av funksjonen til betaC-subenheten av aktivin i dyrkede hepatocytter. American Journal of Physiology. Endokrinologi og metabolisme. PMID: 15039147
3. Wada W, Medina JJ, Kuwano H (2005) Sammenligning av funksjonen til beta(C)- og beta(E)-underenhetene i aktivin i AML12-hepatocytter. Endocrine Journal. PMID: 15863943
4. Lee S, Tarn C, Wang WH (2002) Hepatitt B-virus X-proteinet regulerer cellecyklusprogresjonen forskjellig i X-transformerende og ikke-transformerende hepatocyttcellelinjer (AML12). The Journal of Biological Chemistry. PMID: 11756437
5. Thonberg H, Dahlgren C, Wahlestedt C (2004) Antisense-indusert nedbrytning av Fas-mRNA produserer et stedsspesifikt, stabilt 3'-mRNA-fragment ved eksonukleasespalting ved den komplementære sekvensen. Oligonucleotides. PMID: 15625917
6. Mamoon A, Ventura-Holman T, Maher JF (2008) Retinsyre-responsive gener i den murine hepatocyttcellelinjen AML 12. *Gene*. PMID: 18006250
7. Clemenz M, Frost N, Schupp M (2008) Regulering av leverspesifikke målgener for peroksisomproliferatoraktivert reseptor alfa ved hjelp av angiotensin type 1-reseptorblokkeren telmisartan. Diabetes. PMID: 18184928
8. Sefried S, Häring HU, Weigert C (2018) Egnethet av hepatocyttcellelinjene HepG2, AML12 og THLE-2 for undersøkelse av insulinsignalering og hepatokingenuttrykk. Open biology. PMID: 30355754
9. Pierce RH, Campbell JS, Stephenson AB (2000) Forstyrrelse av redoks-homeostasen ved tumornekrosefaktor-indusert apoptose i en hepatocytcellelinje fra mus. The American Journal of Pathology. PMID: 10880392
10. Liao JH, Zhou BH, Chai MQ (2001) Cyklokseximid blokkerer TGF-beta1-indusert apoptose i hepatocytter fra mus. *Acta pharmacologica Sinica*. PMID: 11741524
11. Dooley S, Hamzavi J, Ciuclan L (2008) Hepatocyttspesifikk Smad7-ekspresjon demper TGF-beta-mediert fibrogenese og beskytter mot leverskade. *Gastroenterology*. PMID: 18602923
12. Huang Z, Zhou X, Nicholson AC (2008) Aktivering av peroksisomproliferatoraktivert reseptor-alfa hos mus induserer uttrykk av den hepatiske lavdensitetslipoproteinreseptoren. British Journal of Pharmacology. PMID: 18852694
13. Qiu L, Wu X, Chau JF (2008) Aldosereduktase regulerer fosforylering og aktivitet av den hepatiske peroksisomproliferatoraktiverte reseptor-alfa for å påvirke lipidhomeostasen. The Journal of biological chemistry. PMID: 18445591
14. Butler M, McKay RA, Popoff IJ (2002) Spesifikk hemming av PTEN-ekspresjon reverserer hyperglykemi hos diabetiske mus. Diabetes. PMID: 11916922
15. Choedon T, Mathan G, Arya S (2006) Krefthemmende og cytotoksiske egenskaper ved lateksen fra Calotropis procera i en transgen musemodell for hepatocellulært karsinom. World Journal of Gastroenterology. PMID: 16688796
16. Ventura-Holman T, Mamoon A, Subauste JS (2008) Modulering av uttrykk for RA-regulerte gener ved onkoproteinet v-erbA. Gene. PMID: 18775481
17. Haga S, Terui K, Fukai M (2008) Forebygging av skade på hepatocytter forårsaket av hypoksi/reoksygenering ved p66(shc)-ablasjon: oppregulering av antioksidante og antiapoptotiske proteiner. Journal of hepatology. PMID: 18191273
18. Asar DY, Kankel S, Keller DT (2026) Omfattende cytogenetisk og genomisk profilering av den murine AML12 (Alpha Mouse Liver 12) hepatocyttcellelinjen. Cells. PMID: 41827824
19. Yoda M, Mizuno R, Izumi Y (2023) Nikotinamid-N-metyltransferase regulerer lipidmetabolismen via SAM og 1-metylnikotinamid i AML12-hepatocyttcellelinjen. Journal of Biochemistry. PMID: 37014628
20. Bidooki SH, Sánchez-Marco J, Martínez-Beamonte R (2023) Endoplasmatisk retikulum-proteinet TXNDC5 interagerer med PRDX6 og HSPA9 for å regulere glutationmetabolismen og lipidperoksidasjonen i den hepatiske AML12-cellelinjen. International Journal of Molecular Sciences. PMID: 38138960
21. Bidooki SH, Alejo T, Sánchez-Marco J (2022) Nanopartikler lastet med skvalen beskytter AML12-levercellelinjer effektivt mot oksidativt stress og stress i det endoplasmatiske retikulumet på en TXNDC5-avhengig måte. Antioxidants. PMID: 35326231
22. Lee YG, Kim D (2025) Tomatin forbedrer glukosemetabolismen og mitokondriell respirasjon i de insulinresistente hepatocyttcellelinjene AML12 og HepG2 via en AMP-aktivert proteinkinase-avhengig signalvei. Cells. PMID: 40072058